Historie og utvikling
Utviklingen av en behandlingsform med fokus på sammenhenger i kroppen
Osteopatien ble grunnlagt av den amerikanske legen Andrew Taylor Still (1828 – 1917) på slutten av 1800-tallet. Frem til da hadde medisinen i Amerika beholdt mye av sitt middelalderske preg; utdannelsen var dårlig organisert, og det hersket liten kontroll over hva og hvilke metoder som pasienter ble utsatt for.
Det var under disse forholdene at Still valgte å gå egne veier i utviklingen av en ny behandlingsform. Han tok utgangspunkt i kroppens detaljerte anatomi, biomekanikk - samt forholdene mellom sirkulasjon og drenering. Han resonnerte seg frem til at avvik i systemenes normale funksjon, førte til en redusert helsetilstand.
Osteopati har lagt grunnlaget for manuell behandling siden 1892
I 1892 åpnet Still ”American School of Osteopathy” i Kirksville, Missouri (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine), som den første utdannelsesinstitusjonen for osteopati. Her ble i stor grad manuelle undersøkelses- og behandlingsteknikker undervist, og denne institusjonen er anerkjent som den første systematiserte og organiserte undervisningen av slike behandlingsprinsipper.
Osteopati ble for første gang introdusert i Europa i 1898 av John Martin Littlejohn (1865 – 1947), som var professor i fysiologi ved American School of Osteopathy i Kirksville. Han holdt en rekke forelesninger om behandlingsformen og profesjonen i London, og i de påfølgende år også i Frankrike og Tyskland.
En behandling som hjelper pasienten tilbake til optimal funksjon
Littlejohn var en av de tidlig profilerte forfatterne innenfor profesjonen, og beskrev tidlig osteopatien med holistiske eller helhetlige begreper da han kalte den ”vitenskapen om tilpasning: den menneskelige organismen lever i et miljø som blant annet har fysiske, psykiske, sosiale og ernæringsmessige aspekter, og velvære er den tilstanden en er i når en lever i balanse med disse aspektene.”
Han betraktet redusert helse som en ubalanse i dette, og osteopatens oppgave var derfor å hjelpe pasienten tilbake til optimal funksjon. Utover klassiske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og manuelle ferdigheter, innebar dette også kunnskaper fra psykologien og ernæringslære. Littlejohn vendte tilbake til Europa for godt i 1913, og åpnet i 1917 British School of Osteopathy i London, England.
En internasjonalt anerkjent profesjon
Osteopatien har utviklet seg noe forskjellig i Amerika og England. I Amerika har osteopatisk medisin vært godkjent og praktisert som en komplett medisinutdannelse i alle 50 statene siden 1973. I tillegg til et fullverdig medisinstudium undervises studentene utover dette i osteopatiske prinsipper og praksis. Det er i dag kun mellom 5 og 10 % av alle osteopatene i Amerika som spesialiserer seg på og praktiserer manuell medisin i sin helhet.
I England forble osteopatien en profesjon begrenset til manuell undersøkelse og behandling, men som en del av primærhelsetjenesten. Siden 1993 har profesjonen vært lovregulert, og samme år anerkjente den engelske legeforeningen osteopati som en ”diskret, klinisk disiplin”. I dag foregår utdannelsen ved skoler som er tilknyttet universiteter og er 4 til 5 år fulltid.
Betraktes som en komplementær behandlingsform internasjonalt
Osteopater i England har i dag rett til å henvise pasienter og skrive sykemeldinger. Andre land som har en lignende praksis inkluderer Australia, New Zealand, Frankrike, Finland, Island, Portugal, Lichtenstein, Malta, Tyrkia, Sveits, Italia, Luxembourg og nå snart i Danmark. I disse landene betraktes ikke osteopati som alternativ medisin, men som en komplementær behandlingsform til andre behandlinger og medisinske intervensjoner.
Siden tidlig på 1990-tallet har forskningen kvalitativt utviklet seg i henhold til metodebruk, statistikk og publikasjoner i anerkjente medisinske tidsskrifter. Denne forskningen foretas primært av utdannelsesinstitusjoner, universiteter og forskningssentre i USA, England og Australia - og i den senere tid også i Norge.